[Prideflagget]
Av Jørgen Thuestad Meyer
A man who wants to lose his self discovers, indeed, the possibilities of human existence, which are infinite, as infinite as is creation. But the recovering of a new personality is as difficult – and as hopeless – as a new creation of the world
– Hannah Arendt
Pride-flagget skaper en uro i kulturen. Jeg ønsker å nøste opp i denne uroen, forsøke å forstå den. Kanskje kan vi da forstå bedre den høyrøstede lovprisningen og den utilslørte forakten dette flagget fremprovoserer. Og kanskje kan vi tegne opp et bilde av noen interne spenninger i samfunnets selvforståelse som driver disse bevegelsene. Jeg starter med et tegn og beveger meg inn i kulturen som tolker det, kulturen som tilskriver tegnet mening og holder det levende. Det er ingen liten ambisjon. Men det er altså her jeg starter og dit jeg vil.
Regnbueflagget er et symbol. Interessant nok sier Hegel – i sine forelesninger om den symbolske kunsten – at flagget ikke kan være et symbol. Flagget er, ifølge Hegel, et rent tegn: forholdet mellom meningen det uttrykker og formen som uttrykker denne meningen, er helt arbitrært. Men det som er interessant med regnbueflagget er nettopp at dens arbitrære form utgjør dens symbolske tyngde. Ved å bety minst mulig, ved å strekke sitt semantiske omfang ut i det abstrakte, fullbyrder det sitt mandat. Symbolikken i pride-flagget ligger i formen som en negasjon av konkrete referanser; formen som en ren multiplisitet. En ubetinget inkludering, der stadig nye kjønn, seksualiteter og livsformer skal få plass, fordrer med andre ord at fargene ikke representerer.
Pride-flagget er altså et symbol – og ikke et rent tegn – som i sin motstand mot den representasjonelle logikken bryter med symbolets lover. Med andre ord, flaggets symbolikk ligger i oppløsning av symbolets representasjonelle funksjon som sådan. De første to linjene i Wikipedias redegjørelse tydeliggjør denne spenningen: “The rainbow flag or pride flag (formerly gay pride flag) is a symbol of LGBTQ Pride and LGBTQ social movements. The colors reflect the diversity of the LGBTQ community and the spectrum of human sexuality and gender”. Å reflektere mangfold innebærer å forme et symbol som ikke symboliserer. Flaggets farger representerer ikke, men sier heller: jeg holder plassen til alle som ikke har en plass, jeg er diversitetens tegn, jeg åpner for evig proliferasjon. Dermed oppstår det en spenning når nye farger, former og symboler skal inn. I Philadelphia Pride Flag fra 2017, for eksempel, ble det lagt til brune og svarte striper for å inkludere mørkhudede LHBT-personer. I Progress Pride Flag fra 2018 ble rosa, blå og hvit lagt til – for transpersoner, intersexpersoner og folk som lever med HIV –, og flagget fikk trekantede linjer som et supplement til de horisontale. Plutselig søker flagget seg mot det representasjonelle igjen – som per definisjon avgrenser – og bryter dermed med sin opprinnelige logikk, som var en åpenhetens logikk.
Hvorfor skaper mangoldets tegn så mye debatt i den vestlige verden? På grunn av flaggets tvetydige natur: dets vingling mellom representasjon og anti-representasjon. Motstanderne av flagget forstår det som noe ideologisk og politisk. Forkjemperne hevder det er et menneskehetens tegn – noe hevet over ideologi – symbolet på retten til kjærlighet.
Ingen av disse posisjonene er holdbare, ingen av dem yter flaggets ambivalente status rettferdighet. Det er verken et «politisk» signal eller et bilde på den universelle kjærligheten. Flagget medierer derimot mellom det politiske og universelle, samtidig som det transformerer betydningen av de to termene. Her kommer vi inn i en dynamikk som preger alle minoriteters kamper. På den ene siden er minoriteten formet av normen – som det som står utenfor – og må forbli utenfor normen for å gjøre seg selv synlig. I dette tilfellet hevder minoriteten seg som en politisk konstituert gruppe, skapt i annerledeshetens navn. På den andre siden ønsker minoriteten å overskride sitt utenforskap ved å hevde sin egen normalitet. Vi er nå inne i en slags motsigelse: når minoriteten hevder sin egen annerledeshet, forblir den i det partikulære, den forblir utenfor, og når den postulerer seg selv som del av det universelle, mister den seg selv. Problemet vi er inne på nå handler om et dobbelt behov, nemlig behovet for både identifikasjon og av-identifikasjon. LHBT-fellesskapet har blitt konstituert gjennom utenforskap. For å komme forbi denne situasjonen forsøker det å avpolitisere seg selv, men dette fungerer paradoksalt nok bare gjennom å insistere på sin egen LHBT-identitet.
Retten til å elske – retten til å ta del i universalitet – er LHBT-fellesskapets legitime krav. Men denne retten kan ikke etableres uten en radikal transformasjon av den eksisterende normative ordenen, ordenen til det «universelle mennesket» – det vil si, ordenen til de aksepterte, og derfor umarkerte, formene for identitet.
Hva vil det si å ha rett til å elske? Ideen om en universell – og dermed rettmessig – tilgang til kjærlighet er basert på det kristne idealet om ubetinget, grenseløs kjærlighet. Kjærligheten som Gud skjenker menneskene er en absolutt form for kjærlighet. Dens nærmeste verdslige form er en mors kjærlighet til sitt barn.
Interessant nok gjennomsyrer dette idealet om ubetingethet også vår forståelse av hva romantisk kjærlighet skal være. En scene fra filmen Challengers mellom Tashi og Art illustrerer dette. De to er i et forhold, men interesser knyttet til prestasjon og status er uløselig knyttet til forholdets overlevelsesevne. Når Art fortvilet spør Tashi om hun vil fortsette å elske ham selv om han slutter å spille tennis, indikerer hun at valget er opp til ham, men at han vil tape i hennes øyne dersom han gir opp:
“It can’t be about avoiding my judgment. I’m not a nun, I’m not your mommy.”
“I’m just asking that you love me no matter what.”
“What am I, Jesus?”
“Yeah”.
Art vil bli sett uavhengig av hans verdi på tennisbanen, men Tashi er den eneste som ser klart: blikket er politisk, også kjærlighetens blikk. Bare Jesus evner å se et menneske som et menneske, og å elske dette mennesket uten forbehold. Kravet om å bli elsket no matter what – et krav alle mennesker legitimt skal kunne sette – vil alltid møte skuffelse og nederlag i det verdslige livet.
Dekonstruksjon av den rene kjærligheten viser at selv det heteronormative forholdet er fanget i en forhandling av det elskbare. Tilgangen til kjærlighet – tilgangen til den andres blikk som et hjem – oppnås gjennom mediering av en rekke statusmarkører som ofte forblir gjemt for oss. Det er dette som gjør kjærlighet til et så vanskelig tema: å bli elsket uavhengig av enhver betingelse er både et uangripelig, menneskelig behov, og en umulighet. Denne umuligheten blir kanskje best beskrevet av Blaise Pascal :
Regnbueflagget er et symbol. Interessant nok sier Hegel – i sine forelesninger om den symbolske kunsten – at flagget ikke kan være et symbol. Flagget er, ifølge Hegel, et rent tegn: forholdet mellom meningen det uttrykker og formen som uttrykker denne meningen, er helt arbitrært. Men det som er interessant med regnbueflagget er nettopp at dens arbitrære form utgjør dens symbolske tyngde. Ved å bety minst mulig, ved å strekke sitt semantiske omfang ut i det abstrakte, fullbyrder det sitt mandat. Symbolikken i pride-flagget ligger i formen som en negasjon av konkrete referanser; formen som en ren multiplisitet. En ubetinget inkludering, der stadig nye kjønn, seksualiteter og livsformer skal få plass, fordrer med andre ord at fargene ikke representerer.
Pride-flagget er altså et symbol – og ikke et rent tegn – som i sin motstand mot den representasjonelle logikken bryter med symbolets lover. Med andre ord, flaggets symbolikk ligger i oppløsning av symbolets representasjonelle funksjon som sådan. De første to linjene i Wikipedias redegjørelse tydeliggjør denne spenningen: “The rainbow flag or pride flag (formerly gay pride flag) is a symbol of LGBTQ Pride and LGBTQ social movements. The colors reflect the diversity of the LGBTQ community and the spectrum of human sexuality and gender”. Å reflektere mangfold innebærer å forme et symbol som ikke symboliserer. Flaggets farger representerer ikke, men sier heller: jeg holder plassen til alle som ikke har en plass, jeg er diversitetens tegn, jeg åpner for evig proliferasjon. Dermed oppstår det en spenning når nye farger, former og symboler skal inn. I Philadelphia Pride Flag fra 2017, for eksempel, ble det lagt til brune og svarte striper for å inkludere mørkhudede LHBT-personer. I Progress Pride Flag fra 2018 ble rosa, blå og hvit lagt til – for transpersoner, intersexpersoner og folk som lever med HIV –, og flagget fikk trekantede linjer som et supplement til de horisontale. Plutselig søker flagget seg mot det representasjonelle igjen – som per definisjon avgrenser – og bryter dermed med sin opprinnelige logikk, som var en åpenhetens logikk.
Hvorfor skaper mangoldets tegn så mye debatt i den vestlige verden? På grunn av flaggets tvetydige natur: dets vingling mellom representasjon og anti-representasjon. Motstanderne av flagget forstår det som noe ideologisk og politisk. Forkjemperne hevder det er et menneskehetens tegn – noe hevet over ideologi – symbolet på retten til kjærlighet.
Ingen av disse posisjonene er holdbare, ingen av dem yter flaggets ambivalente status rettferdighet. Det er verken et «politisk» signal eller et bilde på den universelle kjærligheten. Flagget medierer derimot mellom det politiske og universelle, samtidig som det transformerer betydningen av de to termene. Her kommer vi inn i en dynamikk som preger alle minoriteters kamper. På den ene siden er minoriteten formet av normen – som det som står utenfor – og må forbli utenfor normen for å gjøre seg selv synlig. I dette tilfellet hevder minoriteten seg som en politisk konstituert gruppe, skapt i annerledeshetens navn. På den andre siden ønsker minoriteten å overskride sitt utenforskap ved å hevde sin egen normalitet. Vi er nå inne i en slags motsigelse: når minoriteten hevder sin egen annerledeshet, forblir den i det partikulære, den forblir utenfor, og når den postulerer seg selv som del av det universelle, mister den seg selv. Problemet vi er inne på nå handler om et dobbelt behov, nemlig behovet for både identifikasjon og av-identifikasjon. LHBT-fellesskapet har blitt konstituert gjennom utenforskap. For å komme forbi denne situasjonen forsøker det å avpolitisere seg selv, men dette fungerer paradoksalt nok bare gjennom å insistere på sin egen LHBT-identitet.
Retten til å elske – retten til å ta del i universalitet – er LHBT-fellesskapets legitime krav. Men denne retten kan ikke etableres uten en radikal transformasjon av den eksisterende normative ordenen, ordenen til det «universelle mennesket» – det vil si, ordenen til de aksepterte, og derfor umarkerte, formene for identitet.
Hva vil det si å ha rett til å elske? Ideen om en universell – og dermed rettmessig – tilgang til kjærlighet er basert på det kristne idealet om ubetinget, grenseløs kjærlighet. Kjærligheten som Gud skjenker menneskene er en absolutt form for kjærlighet. Dens nærmeste verdslige form er en mors kjærlighet til sitt barn.
Interessant nok gjennomsyrer dette idealet om ubetingethet også vår forståelse av hva romantisk kjærlighet skal være. En scene fra filmen Challengers mellom Tashi og Art illustrerer dette. De to er i et forhold, men interesser knyttet til prestasjon og status er uløselig knyttet til forholdets overlevelsesevne. Når Art fortvilet spør Tashi om hun vil fortsette å elske ham selv om han slutter å spille tennis, indikerer hun at valget er opp til ham, men at han vil tape i hennes øyne dersom han gir opp:
“It can’t be about avoiding my judgment. I’m not a nun, I’m not your mommy.”
“I’m just asking that you love me no matter what.”
“What am I, Jesus?”
“Yeah”.
Art vil bli sett uavhengig av hans verdi på tennisbanen, men Tashi er den eneste som ser klart: blikket er politisk, også kjærlighetens blikk. Bare Jesus evner å se et menneske som et menneske, og å elske dette mennesket uten forbehold. Kravet om å bli elsket no matter what – et krav alle mennesker legitimt skal kunne sette – vil alltid møte skuffelse og nederlag i det verdslige livet.
Dekonstruksjon av den rene kjærligheten viser at selv det heteronormative forholdet er fanget i en forhandling av det elskbare. Tilgangen til kjærlighet – tilgangen til den andres blikk som et hjem – oppnås gjennom mediering av en rekke statusmarkører som ofte forblir gjemt for oss. Det er dette som gjør kjærlighet til et så vanskelig tema: å bli elsket uavhengig av enhver betingelse er både et uangripelig, menneskelig behov, og en umulighet. Denne umuligheten blir kanskje best beskrevet av Blaise Pascal :
What is the Ego?
Suppose a man puts himself at a window to see those who pass by. If I pass by, can I say that he placed himself there to see me? No; for he does not think of me in particular. But does he who loves someone on account of beauty really love that person? No; for the small-pox, which will kill beauty without killing the person, will cause him to love her no more.
And if one loves me for my judgment, memory, he does not love me, for I can lose these qualities without losing myself. Where, then, is this Ego, if it be neither in the body nor in the soul? And how love the body or the soul, except for these qualities which do not constitute me, since they are perishable? For it is impossible and would be unjust to love the soul of a person in the abstract, and whatever qualities might be therein. We never, then, love a person, but only qualities.
Let us, then, jeer no more at those who are honoured on account of rank and office; for we love a person only on account of borrowed qualities.
Suppose a man puts himself at a window to see those who pass by. If I pass by, can I say that he placed himself there to see me? No; for he does not think of me in particular. But does he who loves someone on account of beauty really love that person? No; for the small-pox, which will kill beauty without killing the person, will cause him to love her no more.
And if one loves me for my judgment, memory, he does not love me, for I can lose these qualities without losing myself. Where, then, is this Ego, if it be neither in the body nor in the soul? And how love the body or the soul, except for these qualities which do not constitute me, since they are perishable? For it is impossible and would be unjust to love the soul of a person in the abstract, and whatever qualities might be therein. We never, then, love a person, but only qualities.
Let us, then, jeer no more at those who are honoured on account of rank and office; for we love a person only on account of borrowed qualities.
Vi elsker på basis av forgjengelige egenskaper, og dette er menneskets lodd fordi vi selv er forgjengelige. For Pascal betyr dette at kjærligheten mellom mennesker er uren, men så langt trenger vi ikke å gå. Vi bør kanskje heller si at kjærligheten aldri er uskyldig. Den er mediert, aldri umiddelbar, og hva den medieres på basis av er alltid i forandring. Kjærligheten er, med andre ord, plastisk.
Hvis kjærligheten ikke er uskyldig, så er transformasjonen av hvem som har legitim tilgang til den, heller ingen uskyldig prosess. Derfor er de voldsomme reaksjonene på denne transformative prosessen heller ikke uten grunn. Det man tenker på som det universelle mennesket – mannen og hans motpart, kvinnen – er en størrelse som forandres radikalt i vår tid, og hvis forandring vekker harme og uro hos de menneskene som til nå aldri har måttet forholde seg kritisk til denne størrelsen. Politiseringen av pride-flagget er dermed en forståelig, men også til en viss grad voldelig, reaksjon på transformasjonen flagget søker å oppnå.
Denne reaksjonen – eller reaksjonismen – kommer av det universelle, selvidentiske menneskets frykt for fragmentering. Det er noe farlig ved pride-flagget, sett fra blikket til den selvidentiske. Hans person er under angrep. Han tyr til naturen, eller Gud, som et siste forsvar mot oppløsning. Han sier at å rokke ved våre seksuelle identiteter er å tukle med naturens logikk, med umiddelbarhetens logikk. Men slik er det ikke. Sex, kjærlighet og identitet skapes innenfor kulturen. De medieres av et normativt nettverk. Når dette normative nettverket anerkjennes universelt og sedimenteres, virker det naturlig, åpenbart – det skriver seg inn i den sunne fornuften.
Følgelig er en tobarnsfamilie med én mor og én far like politisk som prideflagget og de livsformer som formes under det. Dette er ingen særlig original tanke, men den kan gjerne formuleres i ny og ne. Den bør formuleres høyt i møte med konservative tobarnsfamilier. Men tanken er også legitim i motsatt retning. Prideflagget er også politisk. Seksualiteter og identiteter skapes mot det bestående og er like lite umiddelbare, like lite drevet av et naturlig behov for menneskelig kjærlighet som den heteronormative modellen.
Prideflagget er dermed ikke uskyldig; men det er ikke de rådende modellene for kjærlighet og menneskelig samvær heller. Det er ikke natur og universalitet på den ene siden, og politikk på den andre, men universaliseringen og naturalisering av det politiske, og politisering av det universelle og naturlige. Men hvor går grensen? Regnbuen er uten grenser, uten klare overganger; fargene har toner som flyter inn i hverandre. Fargene representerer ikke, men fungerer som åpninger mot nye livsformer, som en horisont for de ubegrensede mulighetene på det menneskelige spektrumet. Flagget bør forbli en regnbue. Det bør ikke forme identiteter, men motsette seg det identiske. Der ligger dets kraft.
Hvis kjærligheten ikke er uskyldig, så er transformasjonen av hvem som har legitim tilgang til den, heller ingen uskyldig prosess. Derfor er de voldsomme reaksjonene på denne transformative prosessen heller ikke uten grunn. Det man tenker på som det universelle mennesket – mannen og hans motpart, kvinnen – er en størrelse som forandres radikalt i vår tid, og hvis forandring vekker harme og uro hos de menneskene som til nå aldri har måttet forholde seg kritisk til denne størrelsen. Politiseringen av pride-flagget er dermed en forståelig, men også til en viss grad voldelig, reaksjon på transformasjonen flagget søker å oppnå.
Denne reaksjonen – eller reaksjonismen – kommer av det universelle, selvidentiske menneskets frykt for fragmentering. Det er noe farlig ved pride-flagget, sett fra blikket til den selvidentiske. Hans person er under angrep. Han tyr til naturen, eller Gud, som et siste forsvar mot oppløsning. Han sier at å rokke ved våre seksuelle identiteter er å tukle med naturens logikk, med umiddelbarhetens logikk. Men slik er det ikke. Sex, kjærlighet og identitet skapes innenfor kulturen. De medieres av et normativt nettverk. Når dette normative nettverket anerkjennes universelt og sedimenteres, virker det naturlig, åpenbart – det skriver seg inn i den sunne fornuften.
Følgelig er en tobarnsfamilie med én mor og én far like politisk som prideflagget og de livsformer som formes under det. Dette er ingen særlig original tanke, men den kan gjerne formuleres i ny og ne. Den bør formuleres høyt i møte med konservative tobarnsfamilier. Men tanken er også legitim i motsatt retning. Prideflagget er også politisk. Seksualiteter og identiteter skapes mot det bestående og er like lite umiddelbare, like lite drevet av et naturlig behov for menneskelig kjærlighet som den heteronormative modellen.
Prideflagget er dermed ikke uskyldig; men det er ikke de rådende modellene for kjærlighet og menneskelig samvær heller. Det er ikke natur og universalitet på den ene siden, og politikk på den andre, men universaliseringen og naturalisering av det politiske, og politisering av det universelle og naturlige. Men hvor går grensen? Regnbuen er uten grenser, uten klare overganger; fargene har toner som flyter inn i hverandre. Fargene representerer ikke, men fungerer som åpninger mot nye livsformer, som en horisont for de ubegrensede mulighetene på det menneskelige spektrumet. Flagget bør forbli en regnbue. Det bør ikke forme identiteter, men motsette seg det identiske. Der ligger dets kraft.